Funnsted ved Kvalsundet på Nerlandsøya i Herøy, Møre og Romsdal. To båter ble funnet i en myr og utgravd i 1920. Begge er forløpere til vikingskipene.
Skipene var slått i stykker og dumpet i et myrhull og siden dekt til med tykke lag med torv. Det dreier seg således om et offerfunn. Den oksygenfattige myra har gjort at skipsfragmentene ikke råtnet helt opp.

Kvalsundskipet:
Lengde 18 m. Bredde 3,20 m. Dypgående 0,78 m. Robåt med 10 årepar of keiper, skrog i eik, men med ripbordet av furu. Y-formet kjøl. Spantene var surret til bordgangene, som hadde utsparte surringsklamper. Enkle utskjæringer av brandene med en liten slangefigur øverst mot stavntoppen.

Båten var tydelig mer rundbuket enn Nydambåten, og hadde dermed større lasteevne. De høye stavnene må ha gitt båten et stort vindfang. Man antar derfor at båten stort sett har vært brukt innenskjærs på kortere turer, kanskje i seremonielle sammenhenger eller for å markere statusen til eieren. Dette er logisk så lenge man tolker skipet som et roskip, men de høye stavnene er lite forenlige med gode roegenskaper.

Det ble ikke funnet spor etter mastefeste i Kvalsundskipet. Men skipet kan likevel ha hatt en enkel rigg med et mindre seil, se nedenfor.

Den minste Kvalsundbåten:
Lengde 9,55 m. Bredde 1,50 m. Tynne eikebord og innved av furu. Ripbordet også av furu. To årepar og styre, så den er en slags færing. Båten er lettrodd og rask, men heller lite stabil.

Kvalsundfartøyene ble tolket og rekonstruert av skipsingeniør Fredrik Johannessen på 1920-tallet. En fullskala rekonstruksjon av Kvalsundskipet er utstilt i Sunnmøre museum i Borgundgavlen, Ålesund. Denne ble bygd av Sigurd Bjørkedal i Volda i 1973.

Rekonstruksjonen av den minste båten er utstilt i Herøy Kystmuseum. Denne er også bygd av Sigurd Bjørkedal. Ulikt originalen har den fått tre årepar (se bildet under).

Kvalsundfunnet ble i 1980 C14-datert til 690±70 e.Kr, altså rundt 100 år før vikingtiden tok til, men ble i 2020 dendrodatert til omlag hundre år yngre. Det er antatt at skipet ble bygget i perioden 780-800, altså rett ved inngangen til vikingtiden. Den nye dateringen aktualiserer spørsmålet om skipet hadde rigg og tilfører en ny dimensjon til forståelsen av skipet. Med rigg kan også de høye stavnene forklares bedre, da vindfanget kan utnyttes i samspill med et råseil.

Originaldelene og den nedskalerte kopien på disse bildene er utstilt i Bergen Sjøfartsmuseum.

Hadde Kvalsundskipet mast?

Haakon Shetelig var nokså sikker på at Kvalsundskipet hadde mast da han skrev utgravningsrapporten "Kvalsundfunnet" i 1929. Medforfatter Frederik Johannessen, som rekonstruerte skipet, var ikke like overbevist den gangen, og turde ikke konkludere noe siden funnmaterialet ikke inneholdt det avgjørende bevist for rigging. Johannessen bistod Philibert Humbla da Äskekärr-skipet ble utgravd i 1933. Han må den gangen ha hevdet overfor Humbla at Kvalsund trolig hadde mast, for Humbla nevner i sin bok om Äskekärr-skipet året etter at Johannessen hadde ment dette.
I funnlisten til Kvalsundskipet finnes det tre avlange trestykker, avsmalnende rundholter, som Shetelig mente kunne være bruddstykker av masten. Den lengste delen målte 5 meter og 12 cm i diameter, de to neste 80 cm og 67 cm, jrf. funnlisten nr 26, 86 og 90.
Blant skipsdelene ble det også funnet betydelige mengder brenneslestenger i bunter "som halm", som kan ha vært votivoffer for et segl, dvs. ikke selve seglet. Neslesegl er kjent fra senere tradisjonsbåter, selv om de nok aldri var særlig vanlige.

En mast i Kvalsund kan ha vært mellom 6 og 8 meter høy. Innfestingen kan ha vært enklere enn en vanlig vikingstids mastefisk, kun gjort som en segltofte og en kraftig seglbete som masten har støttet seg til. Lignende løsning er kjent på bl.a. Galtabäck-skipet fra Sverige, småbåtene fra Gokstad og en del yngre tradisjonsbåter. Hvis man skal gjette på en eventuell seglføring, så har den kanskje ligget rundt 40 til 50 kvm.

Kvalsundkopien fra 1973 ble noen år senere prøvd ut med mast og et lavt råsegl med godt resultat, selv om skipet i utgangspunktet ikke var bygd for dette. Den grunne kjølen var tilstrekkelig for enkel seiling. Mulig mast og rigg er med på å forklare de høye stavnene, som ellers er direkte motstridende med et rent rofartøy (som Nydam). I medvind kan man til med dra fordel av vindfanget som de høye stavnene skaper.

Kilder:
"Kvalsundfundet", Shetelig og Johannessen, 1929.
"Äskekärrsbåten", Ph. Humbla, Göteborg, 1934.
Dendrodatering: https://pure.kb.dk/en/publications/at-the-threshold-of-the-viking-age-new-dendrochronological-dates-

Jørn Olav Løset, oppdatert 02.10.2010.

Two vessels were found in a bog in Herøy, Møre and Romsdal, Norway in 1920.

The Kvalsund find is dendrodated to 780 - 800 AD.

The ship: Length 18 m, width 3.2 m. Rowing boat for 20 men with 10 pairs of oars. The oars were supported by kabes mounted along the gunwhale. Exterior rudder oar, reinforced bottom plank forming a shallow keel with Y-shape. Simple carvings on the stem and stern.

The shape of the hull was clearly more rounded than the Nydam boat, thus more stable and capable of carrying more load. The frames were attached with wooden plugs, the clamps were lashed. The rudder blade was attached to a rugged wooden knob on the right side at the rear, just as on the later viking ships. However, no traces of any mast have been found, but the boat might have been able to carry a sail.
The ribs were lashed to the strakes.

This boat was fast and easy to row. Many norwegian researchers believe that this ship was used as a seremony ship for domestic traffic only, at least as long as it is interpreted as a rowing ship only. But it may have been rigged.

A fullscale replica of the ship is exhibited in the Sunnmøre museum in Ålesund, Norway.

The smaller boat was a færing 9,55 m long, 1,50 m wide, and with a styri (rudder) and two pairs of oars. The hull had 5 strakes of oak on each side, and ribs of pine. A reconstruction built by Sigurd Bjørkedal in 1973 is located at Herøy Coastal Museum, in Herøy, Sunnmøre.

The original parts are exhibited in Bergen Maritime Museum, University of Bergen, Norway.

Rig on the Kvalsund ship?

No certain mast block or keelson was present in the Kvalsund find, but two of the items in the find list from 1929 report are specificly labeled as possible fragments of a mast. Haakon Shetelig was pretty convinced that these poles were a broken mast. The longest piece is a 5 meter long round pole of pine, broken off in both ends. The thinner end is 68 mm thick and the other (lower) end is 115 mm (jfr. funnlisten nr 26). This piece is seen in connection with a 80 cm long pole of pine, 12 cm thick (nr. 90). The ends are detoriated and deformed by chopping, so they don’t match perfectly in their preserved state. But, to quote Shetelig from the excavation report, “if the fractures are joined, then the mast is preserved in a length of at least 5.75 metres” . Given that these pole fragments really is a mast, it may have measured 6 to 8 metres. The tapering of the pole matches well to the measures of a mast, and pine is frequently used for masts in norse crafts.

Another argument for interpreting the Kvalsund ship as a rigged vessel, is the very shape of the hull. The tall rising stem and stern are directly contradictory to a practical design for a rowing ship. A light vessel for rowing is usually designed with a moderate to flat sheer to minimize air resistance in head winds and to reduce the drift in crosswinds. For a sailing craft rigged with a small square sail for running in downwinds as the primary field of use, the situation would be quite opposite.

Kvalsundfundet", Shetelig og Johannessen, 1929.
"Äskekärrsbåten", Ph. Humbla, Göteborg, 1934.
"Jernalderen i Norge", Bergljot Solberg, Cappelen, 2000.
Dendrodating: https://pure.kb.dk/en/publications/at-the-threshold-of-the-viking-age-new-dendrochronological-dates-

Jørn Olav Løset, updated Oct 02. 2020.